I gamle tider, ifølge den gregorianske kalenderen, var ikke nyttårsdag bare 1. januar. Datoen for nyttårsdag ble endret fra den første dagen i den 12. måneden av Yin-dynastiet til den første dagen i den første måneden av Han-dynastiet. I 1911 styrtet Xinhai-revolusjonen ledet av Sun Yat-sen styret til Manchu-dynastiet og etablerte republikken Kina. Provinsguvernørenes representanter holdt et møte i Nanjing og bestemte seg for å ta i bruk den gregorianske kalenderen. De kalte den første dagen i den første måneden av månekalenderen som "Vårfestival" og den 1. januar i den gregorianske kalenderen til "nyttårsdag". Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina, da Kina utstedte forskrifter om nasjonale helligdager og krigsminnedager, ble 1. januar utpekt som nyttårsdag, og hele landet hadde en{13}}dagers helligdag.
For å skille mellom de to nye årene av måne- og solkalenderene, tatt i betraktning at "Vårjevndøgn" i månekalenderen inntreffer rundt tidspunktet for månenyttåret, ble den første dagen av månenyttåret omdøpt til "Vårfestival".
I den gregorianske kalenderen er nyttårsaften (også kjent som gammel nyttårsdag eller Saint Sylvester's Day i mange land) den siste dagen i året, som inntreffer 31. desember. I mange land holder folk fester for å feire nyttårsaften, hvor mange danser, spiser, drikker, ser på eller fyrer opp fyrverkeri. Noen kristne deltar på vakttjenester. Feiringen fortsetter vanligvis fra etter midnatt til 1. januar i det nye året.
Skikkene for det kinesiske nyttåret inkluderer aktiviteter som å tilbe guder og Buddha, vise respekt for forfedre, lime inn vårfest-kupletter, sette av fyrverkeri og ha en gjenforeningsmiddag. Mange steder arrangeres det også store-underholdnings- og feiringsarrangementer. Folk samles for i fellesskap å oppleve den gledelige atmosfæren som det nye året bringer med seg.